To tiår senere (og de mange endringene i medielandskapet that've kommer med dem), historien om Richard Jeweller en som fremdeles tyder på relevans. Det er en historie om hvor raskt en person kan gå fra å bli støttet opp som en helt til å bli ødelagt av media før alle fakta er i. Men under ledelse av Clint Eastwood blir enhver form for subtil eller nyanse kastet ut av vinduet i fordel for uraffinert melodrama. Richard Jewell maler ikke karakterene sine i rike gråtoner; det er de som iboende vet at Jewell er misforstått og finurlig, men likevel en anstendig mann til sin kjerne, og alle andre er ute etter å jernbane ham, ansporet av deres ambisjon og egeninteresse. Det som kan ha vært en betimelig lignelse, blir i stedet presentert som en dyktig utformet og handlet, men likevel frustrerende reduksjonsmasse i Richard Jewell.
Paul Walter Hauser ser på Richard Jewell som navnebror, en ambisiøs politibetjent hvis urokkelige bybok-holdning og respekt for autoritet tjener ham forakt og hån mot sine jevnaldrende. Til tross for hans mange tilbakeslag og fremdeles bor sammen med sin mor Barbara (Kathy Bates), lander Jewell etter hvert en jobb som sikkerhetsvakt ved sommer-OL 1996 i Atlanta, Georgia. En natt avdekker han en bombe og hjelper heroisk med å redde livene til de i nærheten, og gjør ham til en kjendis over natten. Men når Atlanta-Journal Constitution-reporter Kathy Scruggs (Olivia Wilde) får vite at FBI etterforsker Jewell som mistenkt i bombingen - takket være et tips fra Tom Shaw (Jon Hamm), agenten som var til stede i løpet av hendelsen natt - Jewell går plutselig fra helt til skurk i medienes øyne.Når FBI legger ned på seg, henvender han seg til sin arbeidsvenn, advokat Watson Bryant (Sam Rockwell), for å begynne å slå tilbake og rydde navnet hans.
Det som gjør Richard Jewell noe irriterende å se på, er at filmen noterer faktorene som kompliserer historien, og fortsetter med å ignorere dem. Den Atlanta-Journal Constitution Rapporten om Jewell utgjør ikke noe, og heller ikke FBI krenker hans konstitusjonelle rettigheter, så ingrediensene er der for en film som utforsker etikken om når informasjon skal gjøres tilgjengelig for publikum, og på hvilket tidspunkt gjør en regjeringsorganisasjon krysser linjen mens de undersøker en potensiell terrortrussel. Forfatteren Billy Ray var villig til å bryte med disse slags lønnsaker i sine manus for tidligere sanne historibaserte dramatiske thrillere som Shattered Glass og Breach, men likevel presenterer Richard Jewell plottet i svart-hvitt. Og siden filmen gjør det klart at Jewell er uskyldig fra farten, er det ingenting som utfordrer publikum og får dem til å lure på om de ville ha delt media og FBIs mistanker, hadde de vært der og ikke allerede visst sannheten. Den'en meningsfull spørring, i lys av popkulturens pågående undersøkelse på 90-tallet og hvor ofte fortjenerløse mål (a la Monica Lewinsky) ble revet ned av mediefigurer i tiåret.
I stedet tillater Richard Jewell seerne å unne seg etterpåklokskapens skjevhet og riste hodet avvisende når noen på skjermen tviler på Jewell eller ser på ham som en potensiell fare. Eastwoods filmskaping overlater noe å ønske også på andre områder, spesielt når det gjelder tempo og tone. Den off-beat helten antics og kompis komedie i sin første akt sammenstøter med filmens påfølgende dramatiske vending, og scenene der Jewells liv opprettholdes er underlig slakk og spenningsløs, noe som får dem til å føle seg mye lenger enn de er. Samtidig er Eastwood for god håndverker til å snu i en film som ser subpar ut, og kombinasjonen av Yves Bélangers påfallende naturalistiske kinematografi og Joel Coxs stadige redigering sørger for at Richard Jewell fungerer som et økonomisk stykke historiefortelling. Som flertallet av de siste filmene hans,skjønt, man ønsker at Eastwood har bremset litt på Richard Jewell og tatt seg ekstra tid til å avgrense sekvenseringen ytterligere (det skikkelige bombeangrepet til side).
Det er forestillingene som redder Richard Jewell fra middelmådighet, spesielt de av Hauser og Rockwell. Den idiosynkratiske jøde og sardoniske Bryant er karakterer som spiller etter skuespillernes respektive styrker, og scenene der det bare er paret som samhandler (det være seg å spille arkadespill på 80-tallet eller prøve å fjerne Jewells navn) er noen av filmens mest inderlige, morsom og overbevisende. Mindre tilfredsstillende er de av Hamm og Wilde som de nesten komiske antagonistene. Den førstnevnte føderale agenten er en sammensatt karakter, men å innrammere FBIs tvilsomme etterforskning av Jewell som Shaws skylddrevne forsøk på å dekke seg selv, gjør ingenting for å få Richard Jewell til å virke mindre som en lun dramatisering. Når det gjelder Wildes allerede beryktede skildring av Scruggs:den ene halvparten forventer at hun tar på seg en falsk bart for å snirkle og kvele maniøst mens hun hunder andre mennesker på jakt etter sitt neste store øse, før hun får sin støtte. (At filmen utelater noen omtale av hennes for tidlige død eller Atlanta-Journal Constitutions rolle i å rydde Jewells navn gjør ingenting for å hjelpe saken.)
Earlier on in its development, Richard Jewell was set to star Jonah Hill and Leonardo DiCaprio as Jewell and Bryant, with Paul Greengrass directing. It's difficult to not suspect that iteration would've not only been just as well-acted as the version that got made, but also a more thrilling and thought-provoking docudrama in the vein of Greengrass' films like United 93 and 22 July. Unfortunately, Eastwood's take has all the same problems as the other true story-based movies he's made over the last decade, and boils "The Ballad of Richard Jewell" (as the Marie Brenner Vanity Fair article the film was partly inspired by is titled) down to a simpler and flatter story that's guilty of the very sensationalism it aspires to condemn. Jewell's tale deserved better than the cinematic equivalent of yelling "Fake news!" at a crowd of people.
Richard Jewell spiller nå i amerikanske teatre. Den er 129 minutter lang og er vurdert til R for språk, inkludert seksuelle referanser, og korte blodige bilder.
Vår vurdering:
2.5av 5 (ganske bra)