The Eath er en klønete, men ambisiøs regidebut for Barinholtz og gir en blisterende satirisk undersøkelse av det moderne politiske skillet.
Komiker / skuespiller Ike Barinholtz prøver seg på å regissere en spillefilm for første gang på The Oath, en original film som han også skrev og produserte. The Oath ble videre støttet av tre av de samme produsentene som jobbet med den Oscar-vinnende Get Out og sommerens kritiske kjære BlackKkKlansman, noe som er desto mer bemerkelsesverdig siden Barinholtz-prosjektet (som de filmene) utfolder seg som en "sosial thriller" som kombinerer dyster humor med spiss sosiopolitisk satire. Barinholtz sin egen oppføring i den voksende undergenren er ikke like sterk som noen av disse filmene, men det er en bemerkelsesverdig debut likevel, og har veldig mye fingeren på puls av tidsånden. The Eath er en klønete, men ambisiøs regidebut for Barinholtz og gir en blisterende satirisk undersøkelse av det moderne politiske skillet.
Hendelsene til The Eath settes i gang når den amerikanske regjeringen kunngjør planer for The Patriot's Eath, en ed av lojalitet til landets president om at innbyggerne oppfordres, men ikke kreves, til å signere. De som godtar "The Oath" tilbys et skattefradrag som insentiv, med fristen for å signere vil utløpe ti måneder etter den første kunngjøringen - nærmere bestemt dagen etter neste Thanksgiving, aka. Svart fredag. Det er nok å si at liberale politiske nyhetsmisbrukere Chris (Barinholtz) og hans like progressive kone Kai (Tiffany Haddish) ikke er interessert og nekter å vurdere å ta "The Eath" fra begynnelsen.
Når fristen nærmer seg og regjeringen begynner å distribuere offiserer fra Citizens Protection Unit eller CPU (en off-shoot fra Department of Homeland Security) for å motvirke det økende antall protester mot "The Eath", begynner flere å hule seg inn og signere, snarere enn å risikere å skade seg selv og sine nærmeste. Chris nekter likevel å rykke på saken, selv om han vet at det vil føre til økt spenning (det vil si enda mer spenning enn det allerede er) mellom seg selv og resten av familien over Thanksgiving-middagen. Imidlertid er ikke engang Chris forberedt på hvor intens årets høytidssamling blir.
Barinholtzs manus til The Oath starter som en Twilight Zone-esque sosial satire før den utviklet seg til en mørk komedie om en familie samlet til Thanksgiving i løpet av sin andre akt og til slutt forvandlet til en thriller i ett sted i sin siste tredjedel. For det meste lykkes imidlertid filmen å overgå organisk fra en subgenre til en annen og unngår å føle seg episodisk i sin overordnede struktur. The Eath er tilstrekkelig effektiv i å etablere sin illevarslende, men ikke-kilter-tone helt fra begynnelsen, og lar den dermed skiftevis veksle fra å være vanskelig morsom til komisk forferdelig gjennom resten av fortellingen. Det er en utfordrende taubanetur, men for det meste lykkes Barinholtz og hans samarbeidspartnere å holde balansen og unngå å gi seerne følelsesmessig piskesmell i prosessen.
Fra et teknisk perspektiv gjør The Oath også en prisverdig jobb med å bringe sine lavbudsjettprosedyrer til liv på en filmisk engasjerende måte. Mens Barinholtz-film mangler den glatte tekniske blomstringen som filmer som Get Out og BlacKkKlansman brakte til bords, har den absolutt en egenartet egen stil - en som inkluderer komedisk forstyrrende (og gigantiske) undertekster, samt dramatiske musikkanvisninger av komponisten Bret "Epic" Mazur som er like dumt-skummelt i presentasjonen. Filmens filmografi av DP Cary Lalonde (et første assistentkamera på The Cabin in the Woods og flere X-Men-filmer) gjør lignende bruk av stramme kameravinkler for å skape en stadig mer kvelende atmosfære ettersom plottet blir mørkere og mørkere. Sammen,disse elementene forbedrer bare den bitre satiriske smaken som The Oath helt klart er ute etter.
Selv om Barinholtz strekker vingene videre som historieforteller enn skuespiller her, leverer han likevel en respektabel morsom-dramatisk vending som Chris, en lidenskapelig kar som altfor ofte unnlater å beholde roen når det gjelder å snakke politikk. The Eath gjør også en god jobb med å stille oppmerksomhet mot hvordan Chris (som en hvit mann) nyter sosiale privilegier som hans svarte kone ikke har, og dermed er mer tilbøyelig til å skyte av munnen i de samme situasjonene der Kai vet at hun har for å holde et nivåhode for henne og familiens skyld. Som et resultat får Haddish vise frem mer av sitt dramatiske utvalg som skuespiller her, samtidig som de veletablerte komedikotelettene blir brukt til passende bruk når scenen krever det. Mens Barinholtz og Haddish er The Oaths hovedattraksjon av relaterte årsaker,medlemmene av de støttende rollebesetningene (som inkluderer Carrie Brownstein, Chris Ellis, Nora Dunn, Meredith Hagner og Barinholtzs virkelige bror Jon) får alle sine øyeblikk til å skinne som medlemmene av Chris familie og / eller deres betydningsfulle andre.
Dessverre ender The Oaths første omgang med å bli merkbart sterkere totalt sett enn sin andre. Mer spesifikt begynner filmen å komme i problemer etter at Chris og Kais (helvete) Thanksgiving-middag blir avbrutt av et par CPU-agenter - nemlig den fornuftige agent Peter (John Cho) og den grenseløse uhemmede agent Mason (Billy Magnussen). Til syvende og sist skriver The Oath seg inn i et lite hjørne og klarer ikke å løse de forskjellige plot / karaktertrådene og større temaer uten å ty til noen skin-fisted plot-sving underveis. Filmen unngår heldigvis å gå helt ut av skinnene, men underteksten og den sosiale kommentaren om at den gikk for, forvirret likevel - noe som resulterte i en konklusjon som føles for praktisk, gitt alt som kom før den.
Selv med disse feilene, klarer imidlertid Barinholtz å holde landingen med The Oath og dermed få sin filmskaperkarriere i gang på en respektabel tone. Siden The Oath bruker mer av sin energi på å undersøke samtids politisk diskurs og mindre på å gjøre åpenbare referanser til virkelige politikere (selv om det selvfølgelig er paralleller mellom filmens univers og vårt eget), kan det til og med gi noen katarse for dem filmgjengere som er i humør for litt åpent politisk underholdning. Samtidig skal det bemerkes at Barinholtzs satire slett ikke viker unna å utforske ubehagelige sosiale utvekslinger og familiære interaksjoner (se igjen, sammenligningene Get Out og BlacKkKlansman). I den forbindelsede som er interessert i å se The Oath vil kanskje nærme seg det som en prøvekjøring for sitt eget Thanksgiving-møte senere i år.
TILHENGER
The Oath spiller nå på utvalgte amerikanske teatre. Den er 93 minutter lang og er rangert som R for språk hele veien, vold og noe rusbruk.
Gi oss beskjed om hva du syntes om filmen i kommentarfeltet!
Vår vurdering:
3 av 5 (Bra)