Du kjenner ham som Jon Snow, den edle, men mulle unge krigeren av Game of Thrones. Men det er mye mer med engelsk ingendude, Kit Harington. Da vi satte oss ned med ham i New York for å diskutere hans nye film, Testament of Youth, var Harington omtenksom og entusiastisk, og kastet tilfeldig f-bomber og humret mer enn hans morose Stark noensinne har gjort.
Basert på Vera Brittains opprivende memoar, setter Testament of Youth seg for den unge engelskkvinnen da hun først kjempet for å gå på college, deretter for å bli med i krigsinnsatsen da første verdenskrig fortærte familien, vennene og alt av verden hun kjente. Harington spiller med overfor Alicia Vikander, som Veras sjarmerende skjønnhet og nådeløse supporter, Roland Leighton.
Underveis for å utforske hva som gjør dette periodestykket unikt, lærte vi også hvordan feminisme informerer Harington om sitt arbeid og seg selv, hva han laget av Game of Thrones "Hardhome", hvorfor han blir gråtende på fly, hans nåværende kulturelle besettelse, og hvordan det er å spille "litt dusj."
Testament of Youth tilbyr en side av deg Game of Thrones-fansen kanskje ikke forventer. Roland er blid. Han er litt glatt med damene; han er trygg. Var det noe som var viktig for deg å finne en rolle?
Egentlig tror jeg at jeg kom til dette med å spille ham langt til seriøst i starten. Som om jeg forutsa krigen litt for mye. Og (regissør) James (Kent) hadde veldig rett i å gjøre dette lyset.
Han var som: "Du vet ikke hva som skal skje. Du er 19 år. Som yngre, yngre, yngre. Lykkeligere." Og det var en veldig god note fra en regissør. Fordi jeg undersøkte ham, og (Roland) en veldig seriøs person. Han var veldig besatt av heltemot, og det tar seg selv veldig alvorlig i bokstavene du leser, eller hennes skildring av ham i boken. Men det var viktig for historien at han var lett og ung og gutteaktig. Og det var morsomt å spille. På Game of Thrones er jeg en helt annen person enn det. En veldig mer urolig person.
Ja, Jon er mye grovere.
Ja.
Var det i det hele tatt en utfordring å sette deg i tankene til første verdenskrig? I likhet med, tanken på det konfliktnivået var bare ukjennelig da.
De var en helt annen rase, disse unge mennene. De var først og fremst patriotiske. Han var besatt av å kjempe for landet sitt, med å finne noe livets mening ved å gå i krig. Vi er langt mer kyniske nå på grunn av denne krigen. Jeg er en mer kynisk mann enn Roland var. Så å transportere meg selv til den slags tankesett var ubehagelig på noen måter. Jeg må huske at han ble indoktrinert på skolen. Han var romantisk, først og fremst. Han trodde på krig som romantikk, noe som er rart når du tenker på det.
Da jeg så filmen, skrek det for meg å se at de ikke akkurat var naive så mye som virkelig entusiastiske. På grunn av måten de tenkte på krig kontra måten vi realiserer krig på nå.
Ja, jeg synes den krigen var så forferdelig. Men de mente at Tyskland - som det var den gang - måtte hindres. Det var det de trodde. Og det er umulig å ta meg selv tilbake i den tankegangen. Men det er viktig at vi stiller spørsmålene i denne filmen.
Hva synes du Youth of Youth sier i dag?
Jeg synes det er unikt å fortelle en kvinnes historie gjennom hele krigen, i å være en krigsfilm ganske mye fra hjemmefronten og gjennom kvinnens øyne. Og det er viktig på to nivåer fordi det på den tiden var tre Oxford-høyskoler som bare var kvinner, og det var 33 høyskoler i Oxford. Vera var feminist. Hun var en tidlig (standard) bærer av kvinners rettigheter. Og selv om det nå er sjeldent at du har en kvinne som spiller hovedrollen i en film, og det er det filmen vår gjør. Det er viktig at dette er en feministisk film.
Var det noe som var viktig for deg å lage en feministisk film?
Ja. Ja det var. Jeg trodde at dette var en unik film på grunn av det. Du vil alltid se etter filmer som er forskjellige. Og dette er annerledes på grunn av det.
Ærlig talt ønsket jeg også å jobbe med Alicia. Jeg synes hun er en utrolig skuespiller.
Dere to hadde møttes før.
Ja, vi hadde spist middag et par ganger fordi vi jobbet på Seventh Son sammen. Men som om jeg var en tenåringsdel i begynnelsen av filmen, og hun var den kvinnelige hovedrollen.
Men du var stor i det, og du fikk jobbe med The Dude (Jeff Bridges).
(I stille lyd) Jeg har fremdeles ikke sett det! (Humrer.)
Vel, jeg har sett det, og du var flott i det.
Takk skal du ha. Jeg fikk jobbe med The Dude. Ja, det var kult.
Så, hva tror du Roland så i Vera? For som du sa var hun en kvinne på mange måter forut for sin tid.
Jeg tror han ærlig talt var nesten freudianer om det. Som om han liker henne fordi hun minner ham om moren. Hans mor var en formidabel kvinne, hovedpersonen i husstanden, og - ærlig talt - forsørgeren. Hun tok pengene inn i huset (med skrivingen.) Men jeg tror han var så kranglet om det. Han går til henne og sier (påvirker det jeg bare kan beskrive som en dude-bro-tone) "Jeg liker det faktum at du vil komme inn i Oxford. Jeg kan hjelpe deg." Det er som, jævla nedlatende pikk! Og hun lærer ham på den måten, vet du hva jeg mener?
Og at han er så sjokkert når hun gir ham notater om poesien hans.
Ja, "Derivat." Han er som: "Fanden? Derivat? Hvem er denne jenta som forteller meg (diktene mine) er avledede ?!" Men det var de. Hun hadde rett. Diktene hans var avledet av den generasjonen av poesi. Og igjen, poesi var veldig annerledes etter den første verdenskrig. Mye mer kynisk, mye mørkere. Han var som Robert Graves, vet du? Han handlet om romantikk, skjønnhet og natur og heltemot. Han var avledet. Hvem vet hvem han kunne ha vært. Han kunne ha vært en stor forfatter hvis han ikke ble drept.
Vel, diktet du leste i filmen om blomstene og krigsskadene rundt det er veldig rørende.
Det er et vakkert dikt. Men det er rå. Det er som uutnyttet talent. Han kunne ha vært så mye (mer.) Presset, jeg har vært veldig frekk med diktene hans. Jeg synes de er veldig gode, men det frustrerte meg. Jeg føler at hvis han levde over 19, kunne han ha blitt en stor forfatter.
Ja, han var selv i en rå form. Jeg tror det kommer over i filmen til der Vera sliter med skrivingen. Enten det er en egoistisk innsats for henne, og innser at det er hvordan hun ikke bare kan snakke for seg selv, men også for dem hun mistet i krigen.
Det må ha vært utrolig vanskelig for henne å skrive denne boka. Liker å komme gjennom en depresjon og å tenke at noe betyr noe når hun mistet så mange mennesker, og å registrere det må ha vært veldig vanskelig.
Da jeg så filmen, var jeg ikke veldig kjent med historien hennes. Og så gråt jeg gjentatte ganger fordi det er så mange steder hun har å gjøre med så mye. Gråt du når du så på Youth of Youth?
Nei, jeg var for slags - jeg plukket (forestillingen min) fra hverandre fremdeles.
Er du ikke en person som gråter på film?
Jeg er på fly. Sett meg på et fly, så gråter jeg på hva som helst. Jeg gråter på The Avengers for helvete. Det er noe med høyde som gjør meg gråtende.
Så hva er den rareste filmen du noen gang gråt til på et fly?
Jeg vet ikke. Jeg husker at jeg gråt til sidelengs en gang. Det var morsomt. Det var ikke engang i et fly. Det er som den rareste filmen å gråte til.
Men det skjønner jeg. Paul Giamatti kommer bare til meg. Så du har uttrykt frustrasjon over å bli pigeonholed som en "hunk." Var det en bekymring i testamentet for ungdom å ta en rolle der Roland er en slik drømmegutt for Vera?
Nei. Nei. Det er aldri en bekymring. Jeg tror jeg misliker ordet "hunk." Jeg har blitt spurt mye om det. Det kom opp på en slags HFPA-konferanse. Noen sa: "Liker du å bli referert til som en hunk?" Og jeg gikk, "Nei, jeg liker ikke å bli referert til som en hunk." Det er en jævla latterlig ting å bli referert til som. Det er som å kalle en jente en "baby". Det er ærlig talt støtende.
Men jeg så aldri Roland som en hunk. Jeg så ham som en veldig romantisk ung mann som bare er veldig interessant å spille.
Vel, jeg er glad for det. Men jeg mener, han er ganske drømmende.
Han er pen. Jeg liker det. Han er ganske drømmende også. Han var som skikkelig flink. Hvis du ser på skolens poster, var han toppklasse på som alt. Ikke rart at han var jævla arrogant.
Men han er ikke tvilsom, han er trygg på en måte der du tenker, 'Vel, selvfølgelig er du!'
Ja, men han er til tider i løpet av filmen. Som når han nedlatende for henne om å hjelpe henne med å komme seg inn i Oxford, er han litt dusj.
Vi ser veksten av det. Jeg ble veldig slått av hvor moderne denne filmen føles. Og det føles ikke uforstyrrende, så det føles ikke som filmskaperne prøver å tvinge en "feministisk agenda" til filmen. Det er bare det denne historien var.
Det er det bare. Ja. Og det var et poeng da vi alle snakket med (mer innbydende engelsk aksent) snakket med mer avklippte aksenter. (Går tilbake til sin normale aksent) Og det var galt fordi det på en måte gjorde det til et periodestykke som var distansert fra publikum. Vi måtte liksom gjøre litt mer dagligdags.
Bytting av gir, du har gjort ting i det siste på Seth Meyers show og for Red Nose Day som viser at du er veldig morsom. Har du vært ute etter å lage komedie i det hele tatt?
Jeg liker komedie. Jeg liker veldig dum dritt. Du vet, jeg vil ikke gjøre noe kjedelig og litt prosaisk. Som romantisk komedie interesserer det meg ikke i det hele tatt. Jeg liker veldig farsiske ting, som om jeg har noe som heter 7 Days in Hell, som er en Andy Samberg tennis mockumentary jeg gjorde. Noe som er ganske gøy. Ja, jeg liker komedie. Det er gøy. Du bør ha det gøy med arbeidet.
Det var intens. For å gi deg en ide: Jeg filmet denne filmen (Testament of Youth), hele denne filmen på tre uker. Og det var så lang tid det tok å skyte den sekstitive sekvensen (på Game of Thrones). Så det var en av de mest intense filmopptakene jeg noensinne har gjort. Det var flott. Jeg elsket det.
Jeg så det den andre natten og - du vet bare aldri hvordan du kommer til å føle deg om det. Og det er viktig for meg at det fungerte. Jeg følte at det gjorde det. Jeg var veldig fornøyd med det. Det økte innsatsen for Thrones, noe som var bra. Det var et markørpunkt i Thrones som burde blitt truffet, og trengte å bli truffet. Og jeg var fornøyd med det.
Når du samhandler med White Walkers, hvordan ser de ut på settet?
Akkurat som de gjør (på skjermen).
Er det alt protesemakeup?
Alt proteser. Night King er også proteser. De ser sånn ut til øynene. Vi gjør glødende (kontakter). Og det er jævla morsomt, fordi du går rundt (mellom oppsett) og du har en White Walker som snakker med Night King, bare holder kopper te. (Humrer og smiler.)
Ikke sant. Jeg gjorde et horrorfilmsettbesøk der alle skuespillerne ble kakket i falskt blod, mens de snakket på spor blanding mens de snakket med oss. Og du er akkurat som, 'Hva skjer?'
Ja, det er kjempebra.
Så med Game of Thrones, har du tydeligvis følt full styrke av fandom. Hva er det du lurer på om film eller TV-vis?
Det er en stund siden jeg nappet ut over noe. Jeg tror det er en av undergangene med å være i et show, at det slags utsetter ser på show. Breaking Bad var det siste jeg var massivt opptatt av. Jeg antar The Tunnel.
Jeg vet ikke den.
Ja, du burde se på det. Det er britisk, og det har Stephen Dellane i seg, og det er fantastisk. Men jeg liker veldig godt dokumentar. Jeg har nylig - ikke fortell meg slutten - men jeg begynte nettopp å se The Jinx, som er fantastisk.
Jeg vil ikke si noe, bortsett fra at det er fantastisk.
Ja. Jeg er bare på som episode to. Jeg synes det er veldig interessant, hvordan dokumentarer beveger seg i serieform. Det er litt galt.
Vi har også podcasten Serial, som jeg ikke vet om du har hørt om. Men hvis du liker The Jinx, anbefaler jeg at du laster ned alt for etterpå, fordi det ligner på at det etterforskes en drapssak, i dette tilfellet avhør om den rette personen ble dømt. Og det ble besettelse av alle. Det var lytterfester som folk pleide å ha på 1930-tallet over radioprogrammer, folk var det i dette showet.
Egentlig? Seriell? Åh! Noen har fortalt meg om det. Det er litt galt at vi vil ha mer av den dokumentariske stilen. Det er liksom - det plager meg litt at dokumentarer beveger seg på den måten. Jeg elsker dokumentar, men du må se den med et så kynisk øye. Jeg mener The Jinx er ganske åpen / nær slags sak, men--
Du mener ideen om å nesten utnytte skrekken?
Å utnytte skrekken, men også fortelle historien fra et veldig spesielt synspunkt. Som om du må se dokumentarer med et veldig kynisk øye. Fordi det kan være en så enkel måte å vri folks meninger om ting på.
Fordi de antar at det er ekte?
Ja. Fordi du kjøper helt inn i det dokumentaren din forteller deg.
Hva er en doktor som nylig så på som virkelig slo deg ut?
Nylig vet jeg ikke. Jeg har ikke hatt mye tid. Men min favoritt dokumentar gjennom tidene er Man on Wire. Har du sett det?
Jeg har!
Du må jævla elske det.
-
Youth of Youth åpner 5. juni 2015.