Jeg er ikke en Quentin Tarantino-disippel (tenkte bare at jeg skulle få det ut av veien).
Ikke hopp til konklusjoner - jeg liker de fleste av Tarantinos filmer, jeg er bare ikke farget i Tarantino-junkien. Jeg liker de fleste av filmene hans, men jeg har ikke gjort noen hemmelighet om at jeg absolutt foraktet det meste av Death Proof.
Til tross for en regissørhistorie som går tilbake til 1987, er Inglourious Basterds bare den syvende filmen han har regissert. Hvis det er en ting du kan si om ham, er det at han har en følelse av stil når det kommer til filmene hans, og denne er intet unntak.
Inglorious Basterds (og med mindre jeg savnet det, blir det aldri forklart hvorfor det ikke bare er stavet Inglorious Bastards) er historien om et lite team med jødisk-amerikanske soldater samlet av løytnant Aldo Raine (Brad Pitt) for å slå frykt i soldatene til Det tredje riket ved brutalt å drepe ("vi tar ikke fanger") og skalpe nazister. Etter hvert krysser de stier med Shosanna (Mélanie Laurent), en ung fransk-jødisk kvinne hvis familie ble myrdet da hun var yngre og nå driver en kino i Paris.
Filmen er oppdelt i kapitler, og begynner med: "Kapittel én - En gang i det nazis-okkuperte Frankrike." Det er en kul retro måte å segmentere filmen i sine forskjellige seksjoner. Også retro var musikken under åpningskredittene, som så ut til å komme rett ut fra en Sergio Leone spaghetti western fra 1960 - den satte et glis på ansiktet mitt og var en god måte å få publikum i rett stemning for filmen.
Nå liker jeg raske scener like mye som neste fyr, men dette første kapittelet åpnes i 1941 på en landlig gård i en scene som er (og jeg nøler med å bruke dette ordet) deilig treg. En bonde spionerer en last med nazister en kilometer unna og kommer mot gården. Han har fire døtre, er opptatt av dem og har hodet inne i sitt lille hjem. Det er her vi først møter oberst Hans Landa (briljant spilt av Christoph Waltz) - en sjarmerende på utsiden, Machiavellian på innsiden nazistoffiser med kallenavnet "Jødejeger." Spenningen i denne scenen bygger og bygger og er uutholdelig god. Tarantino er kjent for dialogen i filmene sine og bruker den til stor effekt her.
Det er i kapittel to vi møter "Basterds", en serie av det som i hovedsak ser ut som en gjeng med blyanthalsede jødiske karer, sammen med en vanvittig Eli Roth som spiller Sgt. Donny "Bear Jew" Donowitz - en soldat med en predileksjon for å basse nazihjerne med en baseballballtre. Vi ser at Brad Pitt ser ut som om han gjør sitt beste ansiktsinntrykk av Marlon Brando som The Godfather, men med en alvorlig sørlig aksent. Han forteller mennene (og publikum) hensikten med oppdraget deres, som er å drepe nazister på de mest brutale måtene som mulig for å slå frykt inn i dem og få den til å spre seg gjennom deres rekker.
Vi får se dem i aksjon, og deres skal vi si "ingen tull" tilnærming er umiddelbart tydelig i avhør av en tysk offiser og deretter en vervet mann.
Reklame og trailere til side, den virkelige historien her handler om Shosanna. Hun er vakker og en helt fra Riket har blitt fortrolig med henne. Med tanke på at familien hennes ble myrdet av nazister, blir hun selvfølgelig ikke slått av sjarmen i det hele tatt. Ting som er hva de er blir hun dratt til for å bli tvunget til å vise en nazistisk propagandafilm på teateret hennes, og hun planlegger en plan for å dra full nytte av det.
Etter hvert svømmer planene hennes (ikke jevnt) med Basterds, sammen med en plan fra britiske offiserer om å gjøre noen alvorlige skader på nazistene også. Hint: Dette er en alternativ universversjon av andre verdenskrig.
Tarantino har kommet frem til en anstendig kombinasjon av et tilbakeslag til andre verdenskrig-filmer fra 40+ år siden blandet med mer grafisk (hva med svastikaer som blir hugget inn i pannen?) Vold, signaturdialogen og flott bruk av musikk. Jeg nevnte spenningen i åpningskapitlet, men det er mange anspente scener gjennom hele filmen - men utover åpningsscenen (som mens lang og trukket ut, fungerte bra), lider noen scener senere i filmen under den typiske Tarantino "over-dialoged" stil og fortsette for lenge. Blandet mellom dramaet og volden var øyeblikk av humor som fungerte veldig bra og ikke sug deg ut av filmen.
På den annen side, ikke forvent å få en baller ut actionfilm, for dette er det ikke. Mens det er actionsett i filmen, handler det mest om dialogen. Det er mange karakterer i filmen, noen av dem virker som de kunne blitt klippet uten å gjøre filmen mye skade. Og for Brad Pitt-fans - vet at mens han har ganske mange scener i filmen, så er han ikke i det så mye du kanskje håper.
Bortsett fra Eli Roth (som virkelig virket malplassert), var forestillinger gjennom hele filmen veldig bra utført (igjen, Christoph Waltz er min absolutte favoritt). Laurent var betagende i ytelsen sin i tillegg til at hun var lett på øynene. Jeg fikk et spark fra Brad Pitt, men jeg kunne ikke få visjonen om Brando med bomull i kinnene fra hodet mitt.:)
Forresten, du bør være en fan av tekstede filmer fordi det er mye av det i denne filmen - de fleste scener som involverer franskmenn eller tyskere, snakkes på morsmålet.
Totalt sett er dette en typisk topp Tarantino-film, vekselvis intenst seriøs og ikke tar seg selv på alvor. Helt ærlig hadde jeg foretrukket (og ventet) mer av The Dirty Dozen type film, med fokus på at Basterdsene skulle ta ut mange nazister gjennom hele filmen. Hvis du er en Tarantino-fan, vil du sannsynligvis glede deg over Inglourious Basterds - hvis du ikke er det og ikke har noe problem med grafisk vold blandet med nærkamp, kan du ha det bra også.
Vår vurdering:
4 av 5 (utmerket)