Å finne Dory er ikke bare en verdig oppfølger til Nemo, det lykkes også alene - som en vekker fortelling om kjærlighet og å overvinne motgang.
Etter et lykkelig gjensyn mellom Nemo (Hayden Rolence) og faren Marlin (Albert Brooks), bosatte klovnfiskfamilien seg tilbake i revet - sammen med vennen de møtte under deres verdensklasse-traveventyr, Dory (Ellen DeGeneres), en fraværende blå tang. Dory blir omfavnet av Nemo og Marlins revsamfunn, etter år som er gått tapt og alene, og finner lykke, støtte og sikkerhet med sin surrogatfamilie - men når en ekskursjon med Mr. Ray utløser et minne om Dorys fødselsforeldre, bestemmer hukommelsesfisken å dra ut på jakt etter familiens hjem.
Marlin er bekymret for at Dorys minnehemming vil få henne til å gå seg vill (eller drept), og aksepterer å følge Dory, sammen med Nemo, over havet igjen. Hitching en tur med Crush, som fremdeles surfer på havstrømmer med sin skilpaddefamilie, kommer eventyrerne til "juvelen til Morro Bay, California", alias Monterey Marine Life Institute. Imidlertid, når Dory er skilt fra Marlin og Nemo utenfor instituttet, blir den glemsomme fisken tvunget til å overvinne frykten og gjenopprette bruddminner, ved hjelp av en rømt blekksprut, Hank (Ed O'Neill) og langsynte hvalhai, Destiny (Kaitlin Olson) - for å finne veien hjem.
13 år etter originalen ble Finding Dory brakt til storskjerm via et manus og regi fra Andrew Stanton - hjelm og medforfatter av Finding Nemo. Med tanke på at Finding Nemo fortsatt er en av Pixar Animations mest elskede frittstående filmer, var noen fans motvillige med å høre at Disney hadde til hensikt å utvikle en oppfølger - spesielt etter at Cars 2 ble gitt ut til en blandet respons fra både kritikere og filmgjengere. For et kort øyeblikk virket det som om Disney og Pixar kanskje var mer opptatt av å lage animasjonsfranchises enn de frittstående kvalitetseventyrene seerne hadde forventet - og presset var på Stanton for å bevise at skeptikere tok feil. Heldigvis er Finding Dory ikke bare en verdig oppfølger til Nemo, det lykkes også på egenhånd - som en vekker fortelling om kjærlighet og overvinne motgang.
Generelt sett er pacing og utførelse av Finding Dory-historien ikke like jevn denne andre gangen - gitt at filmen er avhengig av en blanding av nåværende anspent handling som utløser øyeblikk av klarhet (les: flashbacks) i Dory's virvlede minner. Oppsettet serverer den tematiske reisen som Dory, og hennes biroller, kartlegges, men Stanton etablerer aldri Monterey Marine Life Institute, eller dets innbyggere, med samme omsorg eller definisjon som Phillip Shermans tannlegepraksis, for eksempel i originalfilmen.. Likevel gjør den tidshoppende narrative strukturen ikke filmen noe mindre underholdende, og tvert imot setter scenen for en enda mer dyp følelsesmessig slag enn forgjengeren.
Stanton bruker mye tid på å ettermontere Dory's quirky personlighet med direkte sammenhenger med interaksjoner og opplevelser fra fortiden hennes - som, mens hun utdyper karakteren, stjeler bort noe av den egenartet som gjorde Dory så forfriskende i Finding Nemo. Det er fortsatt morsomt å se Dory snakke "hval", men å vite hvorfor Dory kan snakke hval, gjør ikke vitsen morsommere. Likevel, selv om filmen ikke gir mye rom for videre undersøkelse av Dory's mystiske fortid i fremtidige Nemo-seriens avdrag - Finding Dory er en smart utvidelse av karakteren, om ikke bare for filmen.
I stedet for bare å pakke om et lignende plot, tema og rollebesetning til en sikker oppfølging, tar Finding Dory noen spennende risikoer - og klarer å finne nye perspektiver i sin etablerte vannfylte verden. Stanton hengir seg til flere tilbakeringinger (merk: hold deg gjennom studiepoengene), men utvikler seriens fokus fra en relativt grei, men likevel fantasifull, utforskning av tillit og familie - til en direkte inspirerende fortelling om å overvinne personlig utfordring (der fysiske eller psykiske funksjonshemninger gjør ikke definere eller begrense en person). I likhet med mange Pixar-filmer før det, er Finding Dory en seriøs og ofte morsom utforskning av vår menneskelige tilstand gjennom øynene til en fantasifigur - en som gir gjenklang på forskjellige nivåer i hele (sørger for at filmen inkluderer rikelig latter og take-away meldinger for alle seere,uavhengig av alder).
I tillegg til Nemo og Marlin, som hver får en ny runde med utvikling i Finding Dory, introduserer filmen seerne til et nytt parti av vennlige sjødyr. Noen rollebesetningsmedlemmer har til oppgave å få publikum til å le mens de beveger plottet fremover (som Idris Elba og Dominic Wests sjøløvevenner, henholdsvis Fluke og Rudder), men andre spiller en mye mer sentral rolle - og stiller nøkkelaspekter ved Dory sammen (og hennes egen usikkerhet), inkludert Kaitlin Olson som en svaksynthvalhai, Destiny og Ty Burrell som en hvithval, Bailey, som ikke kan ekkolokalisere. Spesielt er Ed O'Neills cranky blekksprut, Hank, en standout - og ansvarlig for flere av Finding Dory's mest rørende og latterlige scener.
Ved å fylle Finding Dory-verdenen med nye karakterer som alle har behov for rehabilitering (enten fysisk, mentalt eller følelsesmessig), legger Stanton et rikt grunnlag for personlig refleksjon, og filmskaperen viker ikke unna å konfrontere seere med tøffe situasjoner. Å se Dory kjempe for å finne veien gjennom verden kan være tarmbrytende til tider, men Stantons respektfulle forpliktelse til å skildre utfordringene i tilstanden hennes gjør den overordnede opplevelsen (og resultatet) desto dypere. Det vil si: ved å grave i Dory's isolasjon, forvirring og terror er det enda mer innflytelsesrikt å se den elskelige karakteren (og vennene hennes) vokse og lykkes.
Finding Dory spiller også i 3D-teatre, og som de fleste Pixar-filmer, inkludert Finding Nemo 3D re-release, er Stantons siste verdt en premiumbillett. Høykalibrert animasjon drar vanligvis nytte av en 3D-visning, men å finne Dorys undervannsområder, lyse omgivelser og fargerike figurer passer perfekt for 3D-visning - og utnytter full nedsenkning. Seere som bare har tenkt å fange Finding Dory som matinéshow trenger kanskje ikke en oppgradert billett, men 3D anbefales til alle som er villige til å bruke litt mer.
Stanton-pakker Finn Dory med vakker CG-animasjon, spenning, latter og inderlige øyeblikk. Filmskaperen leverer alt seerne ønsker i en Pixar-film - langt mindre en oppfølger til et av studioets mest anerkjente prosjekter. Det ville ha vært enkelt for Disney å tjene penger med Finding Nemo 2, men, gitt 13 år til å tenke på sin retur til Nemos undervannsverden, laget Stanton en herlig historie og et kraftig budskap som står skulder til skulder med Pixars beste.
TILHENGER
Finding Dory går 97 minutter og er vurdert PG for milde tematiske elementer. Spiller nå i vanlige og 3D-teatre.
Gi oss beskjed om hva du syntes om filmen i kommentarfeltet nedenfor.
Vår vurdering:
4 av 5 (Utmerket)