For en uke siden skrev jeg et innlegg om hvordan Weinstein Company visstnok tuklet med traileren for The Road, for å "hjelpe" filmen - som egentlig er et meditativt blikk på båndet mellom en far og sønn som reiser over ruinene i Amerika - nå et (visstnok) bredere publikum.
Innlegget forårsaket et lite røre og inspirerte til og med et svarinnlegg fra Alex Billington over på First Show, som hevdet (gjenspeilet stemningen til mange lesere) at jeg gråt stygt om noe som nå er et banalt emne: Hollywood ved å bruke agn og -Bryt reklame for å lokke oss til teatre under falske forutsetninger.
Denne uken opplever jeg at jeg "gråter stygt" om reklame for agn og bytte igjen, denne gangen med henvisning til en film jeg faktisk så og elsket. Jeg snakker om Disney / Pixars fantastiske nye film, UP.
(ADVARSEL: FØLGENDE PARAGRAFER INNHOLD SPOILERE OM OPPPLOTTE)
Hvis du har lest min anmeldelse av UP, så vet du allerede at min generelle oppfatning av filmen er at den gir et overraskende modent (og rørende) blikk på arten av sorg og tap og hvordan vi klatrer tilbake fra de knusende følelsene. Selvfølgelig å være en Pixar-film, er den seriøse undertonen kledd ut som et fantastisk eventyr om en enkemann som knytter en haug med ballonger til huset sitt og flyr for å utforske Sør-Amerika. Imidlertid, som jeg innrømmet i min anmeldelse (og mange andre lesere sekundert), er mange viktige scener av UP så skikkelig kraftige, triste til og med at du ikke kan la være å bli rørt til tårer. Filmen oppfordrer deg virkelig til å ta oversikt over livet ditt og (hvis du er heldig) kjærligheten i det, og (uten tvil) sender deg bort med en ny takknemlighet for begge deler.
Mens den typen emosjonelle resonans er en fenomenal prestasjon for en animasjonsfilm (UP er tydelig verdig en Best Picture-nominasjon, IMHO), er det ikke så lett for barna å fordøye. Jada, det er noen dumme snakkende hunder og en ung komisk folie som blir kastet inn der for at barna skal glede seg og le av, men i kjernen forteller UP en veldig voksen historie.
Det er ikke bare min mening. Hvis du sjekker kommentartråden på min UP-anmeldelse, vil du se flere tilfeller av foreldre som klager over at filmen var en dårlig opplevelse for dem og barna deres. Et par foreldre gikk til og med så langt de sa at de måtte forlate teatret etter anledning av sine vemodige barn. Min første reaksjon på disse foreldrene var "Det er DIN feil: Gjør leksene dine før du tar barna med på en film; aldri anta at noe kommer til å være i orden for dem bare fordi det har et kjent merkenavn som klaffer på det." Og sannheten skal sies, jeg var flink med den responsen. Jeg sto ved det.
Glimt frem til i går kveld: Jeg sitter i sofaen min og henter litt på sommer-TV når jeg plutselig får et TV-sted for UP - en av de "UP er den første filmen i Amerika!" flekker der de blinker deg alle navnene på kritikere og publikasjoner som har berømmet filmen. Se for meg sjokket mitt: Av alle fancy navn de blinket (New York Times, USA Today, Time, osv. …), ble bare en kritiker (Hollywood.coms Pete Hammond) sitert - og da bare sitert for ett ord fra hans hele anmeldelsen: "Hilarious."
Jeg falt nesten av sofaen.
1 2