I en av de mest minneverdige øyeblikkene fra live-action-filmversjonen av The Lord of the Rings: The Two Towers, kommer en hær av nisser for å støtte sine menneskelige kolleger i kampen mot Saruman på Helm's Deep, men ting spilte veldig annerledes ut i Tolkiens originale bøker. Slaget ved Helms dyp var et filmisk vidunder som bidro til å etablere Peter Jackson som en regissør, som brøt bakken når det gjelder slagets episke skala og mektige ambisjon. Folket i Rohan er sterkt under antall, og er på flukt fra Sarumans Uruk-hai-hær og har lagt seg i Helms dyp. Av frykt for det verste får de selskap av en liten bataljon av alver fra skogen i Lothlórien som hjelper til og med oddsen. Endelig er det den dramatiske ankomsten til Gandalf og Eómer som vinner dagen.
Fortsett å bla for å fortsette å lese. Klikk på knappen nedenfor for å starte denne artikkelen i rask visning.
Start nå
I den opprinnelige The Lord of the Rings-historien blir seieren imidlertid vunnet av menn alene. Som i spillefilmtolkningen evakuerer Aragorn og Rohans kong Théoden sitt folk til kløften i Helms Deep og blir beleiret av bølge etter bølge av de menneskeskapte Uruk-hai-krigerne. Menneskene styrker på egenhånd, i stor grad avhengig av deres strukturelle forsvar og rideferdighetene til Rohirrim for knapt å unngå å bli utslettet etter Hornburg-festningens fall. Nok en gang er det Gandalf som gjør sen redning (om enn denne gangen med forsterkninger fra Westfold snarere enn Eomers menn) og slaget blir vunnet uten et spiss øre i sikte, utelukket Legolas.
Peter Jacksons begrunnelse for å legge alvene til den klimatiske Helms Deep-kampen er adressert på kommentarsporet til The Lord of the Rings: The Two Towers. I bøkene er det ikke bare Rohan under angrep fra de to titulære tårnene til Orthanc og Barad-dûr, men Lothlórien og mange andre land befolket av den alviske og dvergfolket. Tolkien skriver om forskjellige kamper som starter over hele Midt-jorden mens Sauron prøver å hevde sin dominans over landet, men fokuset legger seg på Helms Deep fordi det er sammenstøtet Gandalf og de andre Fellowship-medlemmene har blitt involvert i.
I en mer kortfattet (relativt sett) tilpasning av storskjerm er det langt vanskeligere å fastslå for publikum at mange kamper foregår samtidig. For å sikre at The Two Towers-filmen kom over budskapet om at Saruman var en trussel mot alle menneskene i Midt-jorden og ikke bare dens menn, ble beslutningen tatt av Jackson og andre om å innlemme nissene i Helms Deep-kamp i stedet for få dem til å skrape utenfor skjermen på et annet sted.
Mange av Jacksons endringer i Tolkiens kildemateriale har blitt kritisert av fans, med store deler av bøkene (Tom Bombadil, The Scouring of the Shire) som gir plass for en håndterbar kjøretid. Bokpurister anser i stor grad Jacksons endringer unødvendige eller forstyrrende for handlingen. Det kan faktisk hevdes at foreningen av alver og menn i The Two Towers gjør deres fravær i The Return of King's Battle of the Pelennor Fields noe rart. Hvis alvene var innom for å hjelpe til på Helm's Deep, hvorfor skulle de senere hoppe ut i en enda viktigere kamp som Midt-jordens fremtid var direkte knyttet til? I bøkene er dette nok en gang fordi de har sine egne angrep for å frastøte og fordi Helms Deep var nærmere enn Minas Tirith, men resonnementet er ikke eksplisitt på skjermen,spesielt etter alliansen inngått tidligere.
Til tross for dette dvelende spørsmålstegnet gir det til slutt utbytte å legge alvene til Battle of Helm's Deep. Ikke bare føles høydepunktet til The Two Towers desto mer episk for å ha flere raser som vender mot en overveldende ondskap, men alvenes tilstedeværelse oppnår også Jacksons mål om å gjøre problemene i Midt-jorden føles universelle - noe som ville ha vært vanskelig å formidle hadde alvene vært utenfor skjermen for hver nøkkelkamp i Ringenes Herre- trilogi.