Captive State prøver å beundre sjangerkonvensjoner, men den resulterende filmen er en rotete og ellers usammenhengende sci-fi-allegori.
På dette tidspunktet har filmskaper Rupert Wyatt utviklet noe av et rykte for å lage sjangerfilmer med høy kunstfølsomhet; selv hans mest vellykkede mainstream-tilbud, Rise of the Planet of the Apes, ble ansett som en mold-breaker som banet vei for tilsvarende tankevekkende franchise-omstart. Denne trenden fortsetter med Captive State, en original fremmed-invasjons-thriller som Wyatt regisserte og skrev sammen med sin kone og filmskaper, Erica Beeney. Dessverre klarte Wyatt i dette tilfellet ikke å forstå det fulle omfanget av sin ambisiøse visjon for prosjektet. Captive State prøver å beundre sjangerkonvensjoner, men den resulterende filmen er en rotete og ellers usammenhengende sci-fi-allegori.
Filmen slipper seerne rett i midten av handlingen, da dagens jord blir invadert av utenomjordiske som søker å okkupere vår verden. I løpet av de ni årene som følger, danner verdens regjeringer en traktat med romvesenene og lar dem utnytte planetens ressurser (hvilke ressurser, riktignok, aldri blir spesifisert), i retur for deres hjelp til å skape en antatt "enhetlig" samfunn. I likhet med Neill Blomkamp District 9, er Captive State basert på en premiss som er en tydelig lignelse for virkelige verdensproblemer (i dette tilfellet amerikansk imperialisme) og tar i bruk dagens bekymringer om myndighetsovervåking og den økende økonomiske skillet mellom ultra -rike og alle andre. I motsetning til den filmen, omfavner Wyatts sci-fi-thriller en ganske utradisjonell narrativ struktur.
Dette er også der filmen begynner å komme i problemer. I likhet med Wyatts fengselsfluktthriller, The Escapist, spionerer Captive State sin fortelling i flere plottråder, i et forsøk på å utforske omgivelsene fra en rekke perspektiver - nemlig de fra den lokale Chicagoanen Gabriel Drummond (Ashton Sanders), politibetjent William Mulligan (John Goodman), og medlemmene av en opprørsgruppe kjent som Phoenix, som inkluderer Gabriels bror Rafe (Jonathan Majors). Det er en utfordrende sjonglering som Captive State sliter med å følge med, ettersom filmen kontinuerlig hopper fra en historie til en annen med lite tilsynelatende rim eller grunn. Tegn forsvinner i lange perioder med skjermtid underveis, noe som gjør det enda vanskeligere å fortelle hvem som egentlig er ment å være viktig og hvem 'er bare en kastesupporterende spiller (og det blir mange av dem). Det er en spennende, men dessverre ineffektiv måte å utforske hvordan livet er under "utenlandsk" okkupasjon.
Til sin ære unngår Captive State (for det meste) å belaste seerne med utstillingsdumper og overlater det til dem å gi mening om filmens relativt jordede sci-fi-innstilling. Wyatt og hans fotograf Alex Disenhof (som også jobbet sammen om The Exorcist TV-serien) bruker videre en blanding av grov håndholdt fotografering, sikkerhetskameraopptak og skumle farger for å få publikum til å føle at de ser på en dokumentar om livet i dette innlegget. invasjon virkelighet. Fremdeles er filmen skyldig i å underforklare hvordan denne innstillingen fungerer og hvorfor tilstedeværelsen av disse romvesenene - bisarre andreverdenlige vesener med utstående pigger overalt og brutale evner - har utvidet velstandskløften og tilsynelatende gjengitt moderne kommunikasjonsteknologi (som internett) foreldet. Det vil siverdensbygningen er en ganske blandet pose generelt og tilbyr en visjon om en dystopisk fremtid som er mer virvar enn engasjerende.
Captive State prøver til slutt å knytte alt sammen under sin tredje akt, spesielt med en scene som slipper mange viktige karakterdetaljer og informasjon om seerne på en gang. Selv om det er interessant hvordan filmen holder tilbake noen viktige detaljer og lar seerne prøve å sette sammen hva som egentlig har skjedd frem til det punktet, bør alle som tar hensyn til filmens tunge forhåndsskygge ha små problemer med å forutsi dens klimatiske vendinger. Det største problemet er at Captive State's grand avslører gir mindre innsikt i karakterene enn det ser ut til å tro de gjør, og unnlater å utvikle filmens nikk til virkelige skrekk (som myndighetsstøttet tortur) til meningsfylte temaer. Som sådan er filmens viktigste rollebesetningsmedlemmer - spesielt Vera Farmiga som den mystiske "Jane Doe"- ender opp med å bli bortkastet her, selv om de leverer det som ellers er fine forestillinger.
Enkelt sagt lider Captive State til slutt den samme skjebnen som Wyatts The Gambler remake og lander i et lite tilfredsstillende mellomområde mellom glatt sjangerunderholdning og semi-eksperimentell arthouse-kino. Så mye som man respekterer regissørens ambisjon, er han bare ikke i stand til å utføre sine store ideer og konsepter på en sammenhengende måte her. Dette forklarer også hvorfor Focus Features fortsatte å fikle med filmens utgivelsesdato og, nylig, bråstødte den to uker fremover for å få premiere over en langt mindre konkurransedyktig helg i billettkontoret. De som virkelig har hatt glede av Wyatts tidligere filmer, kan finne seg mer tilgivende for Captive State sine mangler og ønsker å se på kinoene. Som for alle andre: Du har det bra enten å hoppe over eller lagre dette nye tilskuddet til filmbunken for fremmede invasjoner for en annen dag.
TILHENGER
Captive State spiller nå på amerikanske teatre landsdekkende. Den er 109 minutter lang og er rangert som PG-13 for sci-fi vold og handling, noe seksuelt innhold, kort språk og stoffmateriale.
Gi oss beskjed om hva du syntes om filmen i kommentarfeltet!
Vår vurdering:
2 av 5 (OK)