Arvelig og Midsommar er to filmer av den nye skrekkforfatteren Ari Aster med helt forskjellige tempostrukturer, innstillinger og karakterarketer. De deler imidlertid fellestrekk i familiebåndet, følgene av psykologisk traume og virkningen av psykisk sykdom. Arvelig er rettet mot et mer vanlig publikum, med en terror som er mørk, urovekkende og subversiv, mens Midsommar er en mer kunstnerisk omvei, med en frykt som ironisk nok er badet i sollys, og tar tiden det er å ankomme.
Arvelig er en familieaffære, med fokus på Graham-familien og dens nedstigning til galskap etter en serie tragedier, mens Midsommar fokuserer på en gruppe universitetsungdom som utforsker den skandinaviske landsbyen Horga og dens foruroligende hedenske ritualer. Aster designer skrekkfilmer for å tilfredsstille både arthouse-fanen og den uformelle seeren, så begge er gjennomtenkte, overbevisende og rike på detaljer. Men er en virkelig overlegen? Nedenfor finner du 5 ting som Midsommar gjør bedre, og 5 som Arvelig gjør.
10 MIDSOMMAR: GORE
Midtsommar, med sin rituelle sadisme og grafiske vold, slår arvelig i gore-kategorien, hovedsakelig fordi de blodige sidene ved den filmen var strategisk plassert i stedet for forlenget. Midsommar tar sin tid med volden, og vender ikke kameraet bort i øyeblikk som ville ha skapt mer tvetydighet.
Enten det viser faktiske nærbilder av huler i hodene, eller hva som skjer med en solid gjenstand, går gjennom det myke, feilbare kjøttet til et menneske, det gleder seg over sine sanguinariske skjermer med kraft og glede som finnes i de mest gjennomvåt slashers.
9 Arvelig: FAMILY DYNAMICS
Basert på tittelen alene, handler filmen om ting som går fra generasjon til generasjon. I dette tilfellet kan det som overføres, være bokstavelig (psykisk sykdom) eller forestilt seg (en overnaturlig forbannelse). Fordi familien er sentral i filmen, må familiedynamikken være sentrum for alle andre hendelser.
Familiedynamikken er rå, stygg og autentisk, med mye passiv aggresjon, sårede følelser og uro som finnes i ekte familier. Det er en familiedynamikk til Midsommar ved at kommunen Harga er som en stor "lykkelig" familie, men konseptet er abstrakt, ikke visceralt.
8 MIDSOMMAR: HEIDENE RITUALER
Det var hedenske ritualer omtalt i både arvelig og midtsommar, skjønt i svært forskjellig grad. Arvelig fokuserer på hjemmeliv og mellommenneskelige forhold lenge før mye av aspektet ved hedensk ritual blir oppdaget. Når det avsløres, føles det lagt til og skilt fra resten av filmen.
Midsommar gjør hedenske ritualer til hele sin forutsetning, og lar dem som sådan bli mer utforsket på en meningsfull måte når de forholder seg til historien, ikke for sjokkverdi på slutten. Som betrakter vet du å gå inn i at filmen utforsker dem, slik at du kan føle deg fri til å absorbere det du lærer.
7 Arvelig: Uforutsigbarhet
Skrekkentusiaster har sannsynligvis sett mange av elementene som begge filmene tegner fra mange ganger før. Skrekkgenren bygger på fortellingene som kom før den, men det beste av den skyver grensene for menneskehetens primære frykt og oppfordringer.
Av den grunn er arvelig mindre forutsigbar enn Midtsommar, fordi det er mange øyeblikk der fortellingen virker som om den kommer til å ta en retning og den vender helt motsatt. Enten det er fordi vi alle har sett The Wicker Man før, eller fordi det er for åpenbart med sin forhåndsskygge, er Midsommar for forutsigbar, og seerne vil sannsynligvis gjette avsløringer lenge før de dukker opp.
6 MIDSOMMAR: MENTAL SYKDOM
Både Arvelig og Midtsommar fokuserer på psykiske lidelser, men på helt andre måter. I det første er det mye mer lumsk, til og med symbolsk. Er forbannelsen til familien selve psykiske lidelsene, eller en faktisk forbannelse? Var de forferdelige hendelsene alltid skjebnebestemt, eller ble de startet fordi det psykologiske traumet til en kvinne som kjemper med psykisk sykdom, mistet det?
Midsommar antyder ikke så mye som det viser, for mens begge filmene viser deres kvinnelige hovedpersoner som kjemper med psykisk sykdom, viser Midsommar at ledelsen blir herjet av den i en rekke tilfeller, og av forsvarlige grunner, i et forsøk på å validere den og menneskeliggjøre det.
5 ERFTE: DIALOG
Arvelig har en mye mindre rollebesetning, og derfor mer intime scener mellom dem. Eventuelle feil i manuset ville ha vært merkbar. Dialogen virker alltid passende for scenen, noe som noen ganger betyr at det er lange strekninger uten den, slik at det som ikke sies å si mest.
I Midsommar kommer noe av dialogen som klumpete og malplassert. Medlemmene av kommunen bruker halvparten av tiden sin på å snakke på svensk, så det er ubetydelig, men det er lederne som ofte snakker på øvd måte (til tross for åpenbare øyeblikk der adrenalin ville løpe gjennom dem) som minner deg om at de har øvd på linjene sine.
4 MIDSOMMAR: OBS OM DETALJER
Enten det er å fange en magisk sopptur autentisk, eller omhyggelig å gjenskape runer på en steinmarkør, gjør Midsommar oppmerksomhet på detaljer i en kunstform. Overalt hvor du ser i filmen, fra det indre av en av kommunens hytter, til det nøye broderiet av deres seremonielle kapper, er det noe du kan glede deg over.
Arvelig bruker derimot mye av tiden i mørket, både bokstavelig og billedlig. Detaljnivået er ikke fokusert på samme antropologiske måte og i samme store målestokk. Midsommars kommune er rik og fullstendig realisert, mens det meste av arvelig detalj kommer fra Annies miniatyrhus.
3 HEREDITARY: AMBIANCE
Arvelig finner sted i en rekke miljøer, på en rekke tider. Mens noen av de beste hoppskrekkene kommer med det undertrykkende utbruddet på natten, kommer mange av de fremtredende øyeblikkene i skumringen, eller midt på en skoledag. Det har atmosfære og stemning, mest påvirket av belysning og film.
Fordi Midsommar er skutt nesten utelukkende i det blendende dagens lys, med det formål å være skremmende til tross for mangelen på skygger og mørke steder for ondskap å lure, er det vanskelig å skape en atmosfære som ikke er noe annet enn sterilt og overmettet.
2 MIDSOMMAR: GRIEF
Arvelig begynner med at Graham-familien mister en kjær (Annies mor), og veldig snart etter å ha mistet en annen (datteren). Hun takler sorgen ved å undertrykke den, som det er hennes natur, men veldig snart etter disse hendelsene trekker andre situasjoner fokus fra det som skjer med Annies sorgprosess (eller mangel på en).
I Midsommar begynner filmen også med tap (Dani mister både foreldrene og søsteren i et drapsselvmord), og hun tilbringer hele tiden i den skandinaviske settfilmen som tar for seg det. Fordi samfunnet feirer og sørger sammen, er avslutningssekvensen som gjør at Dani endelig kan utvise all sorgen hun har bygget opp både tilfredsstillende og katartisk.
1 arvelig: FUNKSJONELL
Arvelig hadde sterke forestillinger fra sitt lille ensemble-rollebesetning, ledet av veteranskrekk-skuespillerinnen Toni Colette. Hun utmerket seg da matriarken tvunget til å holde familien sammen i kjølvannet av flere tragedier, knapt i stand til å holde sunn fornuft i takt mens den sprekker i sømmen. Hun ble komplimentert av den målte, ulmende tilstedeværelsen til Gabriel Byrne, og hennes villøyede, furtive tenåringssønn (Alex Wollf).
Midsommar inneholdt en gruppe unge voksne som nøyte seg med rollene som ble gitt dem, og de fleste av dem skildret stereotyper av pontifiserende akademikere, kåte opportunister eller kranglende par. Resten av rollelisten, sammensatt av tilleggskarakterer fra den hedenske kommunen, er troverdig om litt