Det er ingen hemmelighet at franchise har blitt en kilde til masseinntekter i Hollywood. Ettersom produksjonsbudsjettene stiger og høyt antall åpningshelger er et must for å sikre maksimal lønnsomhet, er studioene lurt å vende seg til store navnegenskaper. Når alt kommer til alt er det mer sannsynlig at tilfeldige seere ser noe de kjenner igjen, så det er et seriøst incitament til grønne lysfilmer som inneholder eksisterende fan-favorittkarakterer.
De siste årene har det dukket opp en trend når det gjelder å håndtere filmfranchises - og vi snakker ikke om fenomenet delt univers. Ledere leter også etter måter å fortsette ikoniske franchiser år - eller i noen tilfeller tiår - etter at de sist ble sett på skjermen. I 2015 så prosjekter som Jurassic World, Creed og Star Wars: The Force Awakens, som fungerte som franchise-relanseringer mens de fremdeles opererte innenfor den eksisterende kontinuiteten. I år fortsetter øvelsen med utgivelsen av Jason Bourne (se Super Bowl-spotten). Selv om det bare er fire år siden Bourne-serien så en avbetaling, kommer stjernen Matt Damon og regissøren Paul Greengrass tilbake etter nesten 10 år borte, og setter Jason Bourne i samme båt som teltstolpene i fjor.
Det er en sterk kontrast fra første del av det 21. århundre, hvor harde omstart som Batman Begins og Casino Royale tørket skiferen og startet fra bunnen av. Det som er inne nå, er den "myke" omstart: en film som introduserer et bestemt merke for en ny generasjon filmgjengere, samtidig som kanonen fra tidligere filmer er intakt. Mange av disse verkene har hatt stor kritisk og / eller kommersiell suksess, noe som gjør det enkelt å se hvorfor den myke omstarten er så tiltalende sammenlignet med alternativet.
Problemet med remakes
Filmvirksomheten er ikke fremmed for nyinnspillinger eller harde omstart, der filmskapere tar et premiss som har blitt forsøkt før, og forestiller seg at den forrige inkarnasjonen aldri skjedde. Det er eksempler på utmerkede remakes (som Ocean's Eleven), men oftere enn ikke forfølger studioene feil type film for å gjøre om. Banking på kjente titler fra tidligere år som slår akkord, er det vanligvis oppfattet klassikere av en sjanger som får remake-behandlingen. Moderne eksempler inkluderer Point Break og Total Recall, som tilbød desinfiserte PG-13-gjengivelser av R-klassifiserte hits som vant publikum. Når disse filmene blir kunngjort, blir de møtt med flere øye-ruller enn hurrarop, fordi mange seere ser dem som unødvendige.
Et stort problem med å lage en ny mottatt film er at sammenligninger er uunngåelige, og det er sjelden noe 2.0-versjonen kan gjøre for å forbedre originalen. Hvorfor ville fans av actionfilm nøye seg med Point Break i 2015 når de kan komme inn i Kathryn Bigelows kultsmash med den uimotståelige sammenkoblingen til Keanu Reeves og Patrick Swayze? Hvorfor skulle sci-fi-beundrere gå for Total Recall 2012 når Arnold Schwarzenegger-kjøretøyet med samme navn fra 1990 blir sett på som et av skuespillerens mange høydepunkter? Det er derfor så mange mennesker umiddelbart sprengte den forestående Memento-nyinnspillingen; filmen er allerede flott, hvorfor rote med den? Christopher Nolans thriller blir sett på som en av de beste filmene på 2000-tallet og ble nominert til beste originale manus. Det er vanskelig å se hvordan en nyinnspilling kan gjøre annet enn å være en blek etterligning.
Remakes bør egentlig bare forsøkes når den første filmen tok en interessant premiss, men ikke utførte den så godt som den kunne ha. Derfor liker folk Ocean's Eleven i 2001 så godt. Å se en haug med sjarmerende kriminelle rane tre kasinoer samtidig er unektelig morsomt, men originalen fra 1960 ble knapt sett på som en krimklassiker (til tross for den store rollebesetningen). Femti år senere leverte regissør Steven Soderbergh og et team av A-listers en luftig, underholdende film som var veldig vellykket og lanserte en franchise. I tillegg til å ta en dårlig film og gjøre den bedre, ventet nye Ocean's Eleven også lenge på å ta sitt andre skudd, godt etter at originalen bleknet fra minnet. Mange mislykkede nyinnspilling kommer ut for tidlig, noe som bare setter dem i større ulempe.
Med dette i bakhodet er det ikke noe sjokk at Terminator: Genisys var en av de som floppet ut av alle franchise-vekkelsene i 2015. Den prøvde å selge seere på nostalgi av James Camerons to første Terminator-filmer, men la ikke noe nytt til ligningen. Scener fra originalene ble direkte gjenskapt, noe som gjorde Genisys til en pseudo-nyinnspilling som opprørte fans i stedet for å gjøre dem begeistret. Å tappe inn i den følelsesmessige resonansen til en elsket franchise kan komme langt, men det tar mer enn et par gjenkjennelige bilder for å få publikum til å bry seg. Camerons Terminator-filmer holder fremdeles og er æret som kyststier for øyeblikk. Man kan hoppe i Blu-ray for T2: Judgment Day for å få en virkelig visceral opplevelse, i motsetning til å betale for å se det samme igjen i et teater.
Neste side: Appellen til den myke omstart
1 2