The Drop er til slutt et solid stemningsstykke, med sterke forestillinger som bidrar til å heve det over sine avledede historieelementer.
The Drop dreier seg om Bob Saginowski (Tom Hardy), en myk bartender som jobber på sin fetter Marvs (James Gandolfini) bar, som er en av mange barer i Brooklyn som fungerer som "drop spots" for lokale kriminelle å trakte pengene sine gjennom. En natt mens han gikk hjem fra jobb, oppdager Bob en voldsom pitbullvalp i en søppelkasse, og med hjelp fra en kvinne som bor i nærheten ved navn Nadia (Noomi Rapace) bestemmer han seg for å ta vare på hunden.
En kort tid senere blir Marvs bar ranet, og han og Bob blir holdt ansvarlige av barens sanne eiere - en gruppe tsjetsjenske gangstere - for å gjenvinne de stjålne pengene. I tillegg til det må Bob imidlertid avverge uønsket oppmerksomhet fra en detektiv (John Ortiz), som bruker ranet som en unnskyldning for å begynne å grave dypere i både Bob og nabolagets fortid, samt interessen til hans nyervervede hundens tidligere - og truende - eier (Matthias Schoenaerts).
The Drop er basert på novellen "Animal Rescue" av forfatteren / manusforfatteren Dennis Lehane (Mystic River, Gone Baby Gone), som også forvandlet kildematerialet til et manus med lang lengde for filmversjonen. Som sådan ender filmen med å dekke lignende tematisk territorium som tidligere Lehane-prosjekter har (ved å berøre relaterte spørsmål om moral, religiøse bekymringer osv.), Men det er nok subtile forskjeller i utførelsen til å skille The Drop fra lignende nylige kriminaldramaer.
Lehane-prosjekter tiltrekker seg ofte fløten i regi-talent og The Drop er ikke noe unntak, med den belgiske filmskaperen Michaël R. Roskam (det utenlandske språks Oscar-nominerte kriminaldrama Bullhead) som serverer ved roret. Her leverer Roskam en langsom brennende affære som favoriserer stemning og karakterutvikling fremfor handling, og skaper et drama som toneaktig husker den ubehagelige stemningen fra 1970-tallet kino (tenk på filmene av regissørene Martin Scorsese og Sidney Lumet som ble utgitt i løpet av det tiåret). Som sådan bør filmgjengere som er fascinert av The Drop huske på: dette er en krimfilm som er langt mer drama enn thriller.
Roskams tilnærming bruker enklere visuell symbolikk over stilistiske blomstrer, samt stille historiefortelling over melodramatiske plotutviklinger - slik at øyeblikkene av intensitet eller plutselig vold kan pakke enda sterkere et følelsesmessig slag for det. Kombinert med Lehanes tett konstruerte manus, som aldri krøller eller inkluderer scener som ikke er nødvendige fra et karakterbyggende synspunkt, lar Roskams regi filmen fungere som en effektiv kriminell fortelling med en anstendig moralsk kjerne. The Drop er til slutt et solid stemningsstykke, med sterke forestillinger som hjelper med å løfte det over sine avledede historieelementer.
Hardy leverer enda en ypperlig forestilling som Bob, og tilbyr et portrett av en mann som virker snill og ensom på overflaten, men som likevel ofte gir deg følelsen av at det er noe mørkt og farlig som bobler på innsiden. Han er helt sikkert en psykologisk kompleks hovedperson, og Roskams bruk av enkle visuelle signaler forbedrer bare den urolige følelsen av at Bob i løpet av en hatt kan bli noe helt annet enn en mild mann som redder skadde valper.
Gandolfini er i sin siste filmrolle overbevisende som alltid å spille Cousin Marv i The Drop; først ser det ut til at karakteren er en annen variant av den avdøde skuespillerens berømte Sopranos-persona, men som mer avsløres om hva slags person Marv virkelig er, fortsetter Gandolfini å legge til mer sårbarhet og nyanse i forestillingen hans. Det samme gjelder for Matthias Schoenaerts (som også jobbet med Bullhead med Roskam) som Eric Deeds, en mann som er tydelig ustabil og farlig - men takket være måten Schoenaerts spiller karakteren på, er det ofte vanskelig å spikre nøyaktig hva slags av trusselen Eric presenterer (noe som gjør ham desto mer interessant å se i filmen).
Rapace as Nadia er en annen sterk ledd i kjeden av forestillinger som tilbys av The Drop; skildringen hennes av en person som er snill og gjennomtenkt, men som tydeligvis har en urolig fortid, er overbevisende og rørende, til tross for at karakteren ikke har mye av en bue i filmen. John Ortiz (Silver Linings Playbook), som detektiv Torres, forblir også ganske statisk gjennom filmens løpstid, men Ortiz gjør godt arbeid - han spiller gatemessig, men likevel påtrengende, cop-arketype - og på slutten av dagen, karakter tjener sin hensikt i den overordnede fortellingen godt nok.
The Drop er i det hele tatt enda et fint tillegg til den voksende samlingen av krimdramafilmer som stammer fra litteraturen til Dennis Lehane. De største manglene er, enkelt sagt, at det ikke bryter mye nytt grunnlag for genrenes vilkår, og at det kan være litt for kontemplativt og karakterorientert for en rekke filmgjengere (det vil si at de bare finner det kjedelig). Imidlertid, hvis et langsomt brent, veloppført og humørstungt voksendrama høres ut som en kopp te, vil du kanskje gi denne en titt.
TILHENGER
The Drop spilles nå på amerikanske teatre. Det er 106 minutter langt og er vurdert til R for noe sterk vold og gjennomgripende språk.
Vår vurdering:
3.5 av 5 (Veldig bra)