Orvilles identitetskrise fortsetter mens serien sliter med å finne en mellomvei der den kan fungere som en sitcom og et sci-fi-drama.
Hvis du trodde identitetskrisen til The Orvillevar bare et tilfelle av at showet hadde en wonky pilotepisode, kan du bli overrasket over å finne ut at showet fremdeles ikke aner hva det er i episode 2, 'Command Performance.' Timen tar den nye serien så dypt inn i sitcom-territorium at den faktisk stopper for å iscenesette et kjent sitcom-scenario mellom en kranglete (eks) mann og kone, når Ed og Kelly befinner seg fengslet i en utenomjordisk dyrehage av et løp av teknologisk overlegne romvesener. Det er ikke bare at 'Command Performance' fortsetter The Orvilles tvilsomme forhold til komedie, eller at det igjen føles som showet hugger altfor nært til Star Trek til å være en faktisk hyllest og i stedet føles mer som en fullstendig rip off, det er til serien ser ut hva det er,de som ser på (og tilsynelatende er det ganske mange) kommer til å bli sittende fast med et hodgepodge TV-show hvis deler ikke gir noe spesielt.
Som en eneste demonstrasjon av showets episodiske natur er 'Command Performance' greit. Det deler seg til og med i forskjellige A- og B-tomter der Ed og Kelly blir tilbakeført til den nevnte fremmede dyreparken, mens den grovt uerfarne, men umulig sterke Alara Kitan (Halston Sage) blir skipets høyest rangerte offiser, siden Bortus (Peter Macon) er forventer barnet sitt og må ruge et egg i sin bolig. Disse separate handlingslinjene gir litt mer begrunnelse for at dette er et times langt kvasi-drama enn premieren. Problemet er at verken A- eller B-plottet er veldig interessant. Det er bare den andre episoden, så selvfølgelig vil Ed og Kelly finne en vei ut av den fremmede dyrehagen. Det samme gjelder for Alara,hvis tråd å lære seg å være leder og vite når man skal følge reglene og når man skal bryte dem, samsvarer tettest med seriens ofte gjentatte mål om å bringe ambisiøs sci-fi tilbake til TV.
Men å doble ned på det ambisiøse aspektet av serien gjør bare øyeblikkene når Ed og Kelly blir fengslet i en nøyaktig kopi av hjemmet deres tilbake på jorden, desto mer forvirrende. Her føles The Orville som om den er i krig med seg selv, da den tiltenkte ånden i serien kolliderer sterkt med naturen til MacFarlanes komedie. Mens Alara og mannskapet på Orville diskuterer om de skal følge kommandoer og overlate skipets kaptein og førstemann til skjebnen, kommer showet tilbake til den klissete naturen i Ed og Kellys ekteskap - den som endte så ille at den også var en perfekt perfekt hyllest til åpningsøyeblikkene til frat-boy humor på Old School og andre historier som begynner med utroskap.
Det som skiller 'Command Performance' er imidlertid måten oppsettet i dyrehagen faktisk gjør Ed og Kelly til vanskelige situasjoner. Deres hjemlige liv og ekteskapelig ulykke vises bokstavelig talt for andres underholdning og underholdning (bare ikke de som ser på FOX her på jorden, tilsynelatende). Likevel skjer det noe potensielt smart som går utover den foreldede vitsen i den hverdagslige hverdagen som blir stilt ut under de mest ekstraordinære omstendighetene, men The Orville er bare ikke helt kvikk eller interessert nok til å dra nytte av det. I stedet nøyer det seg med noen slitne vitser om støyende spising og Eds valg om å drikke en plassøl før middagstid.
Det sier ikke mye om karakterene eller showet som vi ikke allerede kjenner, og den eneste oppsiden er at Ed og Kelly ser ut til å stille spørsmål ved om de noen gang burde ha vært et par i utgangspunktet. Hvorvidt det betyr at MacFarlane lukker døren til Ed og Kellys forhold, eller bare legger det for senere, gjenstår å se, men det ville være et skritt i riktig retning for showet å utforske hvordan de to fungerer uten en potensiell romantiker vinkler fruktløst opp intriger. Og siden det ville være et skritt i riktig retning, kan du alt annet enn garantere at Orville ikke vil slippe det når som helst snart.
Bortsett fra en annen sitcom-y-komo der Jeffrey Tambor fremstår som Eds far (eller i det minste en overbevisende simulering av ham), er det mest publikum kan få ut av 'Command Performance', følelsen av at Orville kan være, i sitt hjerte av hjerter, et slags melankolsk show. Kanskje det er trist fordi det ikke vet hva slags serier det vil være, eller hvilket publikum det vil være for. Kanskje det er trist fordi det selges som en komedie (i det minste delvis), men ikke har levert noe latter. Spørsmålet er: Ønsker The Orville å være en sitcom eller et sci-fi-drama? Det trenger ikke nødvendigvis å velge, men det bør i det minste prøve å utmerke seg i ett aspekt i stedet for å forbli utilstrekkelig på begge.
Orville fortsetter neste søndag med 'About a Girl' på FOX.