Castle har kommet langt på tre sesonger. Tilbake i 2009 var det bare en erstatning for midt i sesongen med "den fyren fra Firefly." Siden har det blitt en stift mandag kveld med en rekke morsomme karakterer som seerne har blitt glad i.
Leverer den tredje sesongens finale historiene og forholdene som har bygget seg så lenge?
"Knockout" er den siste Castle-historien som fokuserer på den serielange mordbuen til Becketts mor. Beckett tar fremdeles regelmessige turer til den fengslede hitmannen Hal Lockwood (Max Martini) som har kjennskap til morens uløste sak. Når han dreper en innsatt som også vet om forbrytelsen, innhenter han hjelp fra noen skyggefulle figurer for å unnslippe. Som et resultat må Castle, Beckett og drapstroppen spore Lockwood før han myrder Beckett.
Før vi vender kritisk blikk mot Slottets siste episode av sesongen, la oss ta en titt på hva det er og ikke er. Castle er et personlighetsdrevet show: forestillingene til Nathan Fillion (Richard Castle) og Stana Katic (detektiv Kate Beckett) og kjemien mellom disse karakterene beveger dialogen, om ikke historiene, fremover.
Uten den lette og til og med flørtende frem og tilbake er det ikke mye å skille Castle fra noe mysterium de siste tjue årene - og faktisk er det ikke mye om det som skiller seg ut heller. Hvis du setter Castle i et felt med slike som The Shield eller The Chicago Code, ville det utvilsomt være det "morsomme" showet i gjengen. Castle er i tråd med Psych, Monk and Bones på den lettere siden av drapsmysteriet.
Inntil i kveld er det altså. Med "Knockout" tar Castle et radikalt skifte i historiefortelling og atmosfære. Borte er ordspillene, jabene og den godmodig seksuelle spenningen mellom Castle og Beckett. Finalen tilstreber å være et rent hardkokt politidrama på Manhattan, fylt til randen av profesjonelle mordere, skitne politiet og tunghendt dialog.
Skiftet skjemmer mildt sagt. Mens Castle har hatt seriøse episoder tidligere (nesten alle har samme historie), har det aldri gått så mørkt eller like humøraktig som finalen. For eksempel hadde forrige ukes episoder de fryktløse detektiver og forfatter-sidekick som fanget morderen til en skjønnhetskonkurrent - komplett med en toupee-sportslig Donald Trump-innstikk. Tidligere i år ble et helt show viet den underjordiske steam-punk-estetikken, med en Back to the Future DeLorean-rekvisitt for godt mål.
En av disse tingene er ikke som den andre.
En liten mørk smak lagt til Castle's goofy finer er ikke nødvendigvis en dårlig ting - faktisk håpet jeg på like mye under den bortførte bortføringsepisoden for noen måneder siden - men å helle dette mye dramaet i den siste episoden var dårlig å si det minste. Jeg liker omtrent alle karakterene i showet, fra Becketts bromanserende meddetektiver til Castle's soundboard-mor og datter, men de har rett og slett ikke tjent øyeblikkene de nådde etter i finalen.
Ingen steder er dette mer sant enn med kaptein Montgomery (Ruben Santiago-Hudson). Tredje akt setter opp en enorm dramatisk åpenbaring som ikke sitter godt på karakterens lettgående skuldre. Dramaet og forestillingene føles tvunget til å passe inn i den slyngende historien om Becketts mors drap, og Montgomery avslutter episoden med noen få actionfylte sekunder som føles helt malplassert.
Det er et øyeblikk der drapsdetektivene og Castle alle undersøker et åsted, pyntet i henholdsvis "POLITI" og "WRITER". Jeg kunne ikke unngå å tenke: "Hva gjør Castle her?" - som effektivt oppsummerer følelsen av finalen som helhet. Slottets sesong 3-tagline var "å løse drap har aldri vært så gøy." I kveld ble ingen drap løst, og det var knapt noe moro å få.
Det er ikke så ille. Så innblandet som den primære handlingen er, gir den betrakteren en troverdig motivasjon bak Becketts tøff-som-negler-holdning. De som håper på en romantisk storm for de to lederne, vil være litt fornøyde, selv om det knapt er tid i episoden til å utforske følelsene sine. Det legger opp til en god avsløring om høsten, og den blomstrende romantikken mellom Castle og Beckett har endelig grunnen og rommet til å gå videre.
Samlet sett føles "Knockout" som om noen prøvde å rive Castle karakterer ut av sin vanlige setting og slippe dem inn i en gammel episode av NYPD Blue. Mens showet har sirklet rundt sine morsomme og vittige trampeterrasser i årevis og kunne gjøre med litt risting, er denne mye forandringen, dette raskt, et dårlig trekk - og vil føles enda mer rart når Castle uunngåelig kommer tilbake til sin komfortsone i høsten.
Følg Michael på Twitter: @ MichaelCrider